Navn: Quynh Lan Truong
Situasjon: Praktikant ved Tropical Space Studio
Sted: Ho Chi Minh-byen, Vietnam
Beskriv en typisk dag for deg.
Jeg våkner som regel klam av svette, kaster i meg noe mat, setter meg på sykkelen og tråkker i retning kontoret. Av og til kjøper frukt på markedet som utgjør en del av strekningen dit. 09:30 er jeg på kontoret. Det første jeg gjør er å stå en liten stund foran vifta med et glass vann for å kjøle ned kroppen og la svetten fordampe. Så kan jeg gå igang med dagens arbeid. I det siste har dette omfattet fasadeutforming til et boligprosjekt i byen som er under konstruksjon, samt modellbygging til et konkurranseforslag.
Mellom 12-14 er det lunsj og siesta. Enten spiser vi medbragt i bakgården, eller så drar vi til en lokal bistro som serverer vegansk mat til kun 4-6 NOK per porsjon(!). Etter lunsj setter vi oss ofte på en av cafeene i nærheten og slapper litt av før vi drar tilbake på kontoret. Arbeidsdagen for oss praktikanter varer frem til klokken 18. Om jeg lager middag hjemme kjøper jeg ofte det jeg trenger av grønnsaker på veien hjem fra en gateselger i nabolaget.
Hvordan er arbeidskulturen der du er?
Arkitektmiljøet i Vietnam er generelt veldig ungt. Det sies at kun 10 prosent av de som utdannes fremdeles jobber som tradisjonelle arkitekter etter 15 år. Arkitekter er ikke like verdsatte i samfunnet her, og jobber relativt mye i forhold til det beskjedne lønnsnivået. Derfor skeier mange etterhvert ut i ulike yrker og stillinger som er bedre betalt og mindre arbeidsintensive. Lidenskapen for faget må vike i møte med ønsket om et komfortabelt liv for seg og sine.
Når de unge attpåtil er rastløse og vil tilegne seg et mangfold av erfaringer, skjer det naturligvis hyppige utskiftninger. Som resultat av dette har ingen i staben her mer enn 2 års erfaring på dette kontoret, utenom partnerne. Disse har praktisert i rundt 15 år, anses som veteraner og er høyt respektert. Til sammen er vi for øyeblikket 7 stykker på kontoret. Det er veldig uformelt og lett å snakke med alle.
Hvordan ser arbeidsplassen din ut?
Kontorlokalet er egentlig en 3-roms leilighet i 15. etasje, i et boligkompleks. De rå overflatene er beholdt på innsiden, som betyr at alle overflater er i betong, samt at rør og ledninger er eksponert. Vi arbeider i det store oppholdsrommet, et av soverommene brukes som møterom, det andre som lager og kjøkkenbenken er der modellene mekkes.
På plassen min henger det en ordliste som stadig blir lengre. Her skriver jeg opp nye relevante ord som dukker opp i samtale med arkitektene på kontoret. Det vietnamesiske ordforrådet mitt har tidligere kun vært begrenset til hverdagslige samtaler. Forhåpentligvis kan jeg i enden av oppholdet delta i faglige diskusjoner uten å måtte trekke inn engelske ord og uttrykk.
Hvor er favorittstedet ditt?
Det må nok være takterrassen i bygget der jeg bor. Det ligger i 6. etasje og er nordvendt. Her er det noen planter, et stort bord med benker og nesten aldri vindstille. Mange av måltidene mine spises her, både med og uten gjester. For å unngå overdreven bruk av klimaanlegget, går jeg også opp hit når jeg kommer hjem varm og våt av svette, skuer utover den travle byen mens svetten fordamper vekk.
Hva er det beste med situasjonen din?
Kontoret jeg jobber på er del av en minoriteten blant arkitektene her i landet som jobber med lokale og sosiale forhold, samt verdsetter arkitektoniske kvaliteter og tradisjonelle kunnskaper fremfor effektivitet og umiddelbar økonomisk vinning. Derfor kommer det ofte folk til kontoret utenlands fra som er nysgjerrige på hva arkitektene her tenker rundt arkitektur, retningen byen utvikler seg i og hvordan de tar stilling til denne. Nysgjerrige studenter, andre arkitekter, professorer og tidsskrift tas imot med åpne armer. Siden jeg snakker forholdsvis greit engelsk samt vietnamesisk, mens arkitektene på kontoret kun mestrer sistnevnte, blir jeg ofte trukket inn som tolk. Gjennom disse møtene lærer jeg masse om deres arkitekturfilosofi, får delta i diskusjoner om byens historie og utvikling, arkitektur både her og andre steder i verden!
Hva er det dårligste?
Definitivt trafikken. En særegen del av byen som kanskje virker sjarmerende fra avstand. Men den er en organisme med høy grad av både kaos og varme. Dette gjør den krevende å være del av og frustrerende å navigere seg gjennom. Samtidig er det trist at folk er nødt til å beskytte seg mot lufta som omringer dem, på grunn av trafikken.
Hva er den største kontrasten?
Visstheten om at det man utformer faktisk skal bygges. Kunder og entreprenører er stadig innom for å få en oppdatering, sette krav og ta vurderinger. Dette er veldig stas, men også vanvittig skremmende.
Hvorfor valgte du å gjøre dette?
Jeg så for meg at jeg uansett kommer til å ende opp med å jobbe i Norge etter endt studie. Så hvorfor ikke benytte praksis som en anledning til å jobbe i et annet miljø, med andre byggetradisjoner og problemstillinger enn de vi har der hjemme. Få et nytt perspektiv på arkitektur og realiteten.
Samtidig la jeg de siste årene merke til en oppblomstring innen arkitektur i Vietnam, der et knippe med arkitekter har klart å beholde en faglig integriteten i et samfunn som opererer med et annet verdisett i møte med den raske framveksten den opplever. Det å kunne oppleve dette fra innsiden og kanskje til og med ta del i det var en spennende tanke. Siden jeg tilfeldigvis behersker det lokale språket på et dugelig nivå, virket praksis i Vietnam som et naturlig valg.
Er det noe du savner?
Jeg er veldig glad i de ulike årstidene vi har, og høsten er en soleklar favoritt. Så jeg har absolutt kjent på savnet etter synkende temperaturer, kåper, skjerf, epleslang, sene kvelder foran peisen med med varm drikke og godt selskap.
Også var det ganske digg å ha følelsen av at alt og alle befinner seg innen en relativt kort rekkevidde.
Navn: Quynh Lan Truong
Situasjon: Praktikant ved Tropical Space Studio
Sted: Ho Chi Minh-byen, Vietnam
Beskriv en typisk dag for deg.
Jeg våkner som regel klam av svette, kaster i meg noe mat, setter meg på sykkelen og tråkker i retning kontoret. Av og til kjøper frukt på markedet som utgjør en del av strekningen dit. 09:30 er jeg på kontoret. Det første jeg gjør er å stå en liten stund foran vifta med et glass vann for å kjøle ned kroppen og la svetten fordampe. Så kan jeg gå igang med dagens arbeid. I det siste har dette omfattet fasadeutforming til et boligprosjekt i byen som er under konstruksjon, samt modellbygging til et konkurranseforslag.
Mellom 12-14 er det lunsj og siesta. Enten spiser vi medbragt i bakgården, eller så drar vi til en lokal bistro som serverer vegansk mat til kun 4-6 NOK per porsjon(!). Etter lunsj setter vi oss ofte på en av cafeene i nærheten og slapper litt av før vi drar tilbake på kontoret. Arbeidsdagen for oss praktikanter varer frem til klokken 18. Om jeg lager middag hjemme kjøper jeg ofte det jeg trenger av grønnsaker på veien hjem fra en gateselger i nabolaget.
Hvordan er arbeidskulturen der du er?
Arkitektmiljøet i Vietnam er generelt veldig ungt. Det sies at kun 10 prosent av de som utdannes fremdeles jobber som tradisjonelle arkitekter etter 15 år. Arkitekter er ikke like verdsatte i samfunnet her, og jobber relativt mye i forhold til det beskjedne lønnsnivået. Derfor skeier mange etterhvert ut i ulike yrker og stillinger som er bedre betalt og mindre arbeidsintensive. Lidenskapen for faget må vike i møte med ønsket om et komfortabelt liv for seg og sine.
Når de unge attpåtil er rastløse og vil tilegne seg et mangfold av erfaringer, skjer det naturligvis hyppige utskiftninger. Som resultat av dette har ingen i staben her mer enn 2 års erfaring på dette kontoret, utenom partnerne. Disse har praktisert i rundt 15 år, anses som veteraner og er høyt respektert. Til sammen er vi for øyeblikket 7 stykker på kontoret. Det er veldig uformelt og lett å snakke med alle.
Hvordan ser arbeidsplassen din ut?
Kontorlokalet er egentlig en 3-roms leilighet i 15. etasje, i et boligkompleks. De rå overflatene er beholdt på innsiden, som betyr at alle overflater er i betong, samt at rør og ledninger er eksponert. Vi arbeider i det store oppholdsrommet, et av soverommene brukes som møterom, det andre som lager og kjøkkenbenken er der modellene mekkes.
På plassen min henger det en ordliste som stadig blir lengre. Her skriver jeg opp nye relevante ord som dukker opp i samtale med arkitektene på kontoret. Det vietnamesiske ordforrådet mitt har tidligere kun vært begrenset til hverdagslige samtaler. Forhåpentligvis kan jeg i enden av oppholdet delta i faglige diskusjoner uten å måtte trekke inn engelske ord og uttrykk.
Hvor er favorittstedet ditt?
Det må nok være takterrassen i bygget der jeg bor. Det ligger i 6. etasje og er nordvendt. Her er det noen planter, et stort bord med benker og nesten aldri vindstille. Mange av måltidene mine spises her, både med og uten gjester. For å unngå overdreven bruk av klimaanlegget, går jeg også opp hit når jeg kommer hjem varm og våt av svette, skuer utover den travle byen mens svetten fordamper vekk.
Hva er det beste med situasjonen din?
Kontoret jeg jobber på er del av en minoriteten blant arkitektene her i landet som jobber med lokale og sosiale forhold, samt verdsetter arkitektoniske kvaliteter og tradisjonelle kunnskaper fremfor effektivitet og umiddelbar økonomisk vinning. Derfor kommer det ofte folk til kontoret utenlands fra som er nysgjerrige på hva arkitektene her tenker rundt arkitektur, retningen byen utvikler seg i og hvordan de tar stilling til denne. Nysgjerrige studenter, andre arkitekter, professorer og tidsskrift tas imot med åpne armer. Siden jeg snakker forholdsvis greit engelsk samt vietnamesisk, mens arkitektene på kontoret kun mestrer sistnevnte, blir jeg ofte trukket inn som tolk. Gjennom disse møtene lærer jeg masse om deres arkitekturfilosofi, får delta i diskusjoner om byens historie og utvikling, arkitektur både her og andre steder i verden!
Hva er det dårligste?
Definitivt trafikken. En særegen del av byen som kanskje virker sjarmerende fra avstand. Men den er en organisme med høy grad av både kaos og varme. Dette gjør den krevende å være del av og frustrerende å navigere seg gjennom. Samtidig er det trist at folk er nødt til å beskytte seg mot lufta som omringer dem, på grunn av trafikken.
Hva er den største kontrasten?
Visstheten om at det man utformer faktisk skal bygges. Kunder og entreprenører er stadig innom for å få en oppdatering, sette krav og ta vurderinger. Dette er veldig stas, men også vanvittig skremmende.
Hvorfor valgte du å gjøre dette?
Jeg så for meg at jeg uansett kommer til å ende opp med å jobbe i Norge etter endt studie. Så hvorfor ikke benytte praksis som en anledning til å jobbe i et annet miljø, med andre byggetradisjoner og problemstillinger enn de vi har der hjemme. Få et nytt perspektiv på arkitektur og realiteten.
Samtidig la jeg de siste årene merke til en oppblomstring innen arkitektur i Vietnam, der et knippe med arkitekter har klart å beholde en faglig integriteten i et samfunn som opererer med et annet verdisett i møte med den raske framveksten den opplever. Det å kunne oppleve dette fra innsiden og kanskje til og med ta del i det var en spennende tanke. Siden jeg tilfeldigvis behersker det lokale språket på et dugelig nivå, virket praksis i Vietnam som et naturlig valg.
Er det noe du savner?
Jeg er veldig glad i de ulike årstidene vi har, og høsten er en soleklar favoritt. Så jeg har absolutt kjent på savnet etter synkende temperaturer, kåper, skjerf, epleslang, sene kvelder foran peisen med med varm drikke og godt selskap.
Også var det ganske digg å ha følelsen av at alt og alle befinner seg innen en relativt kort rekkevidde.