Jeg befant meg på ski et sted langt inne i Vestland fylke i april 2023. Og midt mellom to fjelltopper i dypsnøen kommer det en melding på finn.no. Vi skulle få leie det vi anså som drømmeleiligheten i Trondheim, en sjarmerende sekstikvadrats med grønn vegg og to ikke-fungerende peiser.
Fire måneder senere er denne leiligheten fylt med flytteesker og tre ferske samboere. Det var jo ingen overraskelse det som møtte oss i døra, en helt alminnelig studentbolig med noe slitent kjøkken og litt mugg i dusjen. Enige var vi om at det var en viss sjarm ved det hele.
Det var utpå høsten en gang, da en jente kom på døra for å kjøpe et par sko jeg solgte. «For et utrolig creepy sted å bo» uttalte hun. Jeg ble grepet av en slags fornærmelse. «Hun vet ikke hva hun prater om», sa jeg til romkameraten min i sofaen senere den kvelden.
Du skjønner kanskje ikke helt hvor jeg bor? Se for deg at du sykler til Studentersamfundet, og krysser Elgeseter gate - Her er det verdt å merke seg at for den fulle opplevelsen er du nødt til å sykle. Det er akkurat litt for langt å gå hjem til meg, en erfaring jeg har opparbeidet meg gjennom vintermånedene. Nå befinner du deg på Øya, og her peiler du deg mot Olav Kyrres gate, du sykler forbi hvitkledde sykepleiere i Birkenstocks som krysser gangfelt. Noen pasienter står med krykker og venter mens andre sitter i rullestol og røyker en sigarett.
Bare fortsett over brua der du sykler i sikk- sakk mellom travle pendlere som forlater og ankommer togstasjonen. Ser du en fabrikkbygning snart? Eller to? tre? Jeg er ikke helt sikker på antallet, men at du ser dem er uansett et godt tegn.
Velkommen til dette merkelige området som kalles for Marienborg. Jeg vet verken hvem Marie er eller om det har fantes noen borg her. «NSB» ønsker deg velkommen. Det står skrevet i teglstein på den største fabrikkbygningen. Du blir nostalgisk og tenker på hvordan ting var bedre før, da du tok de røde togene med Norske Statsbaner. Vy, hva slags navn er uansett det?
Beveger du deg videre i området møter du dette skuret. Jeg lurer på om det var dette hun hadde sett, hun som skulle kjøpe skoene. Er det dette hun mente med «creepy»? Men jeg undres veldig over dette skuret med obskure tegn etter menneskelig aktivitet. Hvem har sovet her? Kanskje noen har bodd her? Gråt noen her?
Står du helt øverst i Osloveien, foran baksiden av “NSB” fabrikken nå? Dette er mitt favorittsted å stå på Marienborg. Om vinteren på vei hjem fra tegnesal er det lys inne i fabrikkrommet og helt mørkt utenfor. Da lyser fabrikkvinduene og inviterer meg inn, til tross for at jeg er nektet adgang. Tenk at det kun er fabrikkarbeiderne som får oppholde seg i et så storslått rom som dette. Jeg håper de vet at de er heldige.
I det røde huset ved meg bor det polakker. De røyker ut av vinduene. De griller på terrassen og ser ofte på meg gjennom vinduet og jeg ser tilbake på dem. Hva slags liv lever de? Er de lykkelige? Tror de at jeg er lykkelig her jeg sykler med headsettet mitt?
Så løfter jeg blikket mot løvskogen som bugner over huset mitt. En gang hadde jeg besøk utenfra. De spurte meg om jeg hadde gått opp og sett i de forfalne skurene som ligger malplassert i skråningen der oppe. Nei, svarte jeg. Jeg går opp for første gang. Jeg tror få mennesker går her. Men jeg passer meg stadig for å ikke tråkke i hundebæsj. Det ligger ekskrementer langs hele den smale stien, som en slags merkelig planlagt gjødslingsjobb. Det er visst hundene til polakkene som har flyttet inn i skurene nå. Det lukter jeg.
En gang hadde min samboer kommet hjem fra skolen ganske sent. Da var det to jenter som sto utenfor inngangen og spurte om han solgte hasj. Har du sett samboeren min? Hvis du hadde sett han tror jeg ikke du ville spurt om han solgte hasj. Jeg lurer på hvem de to jentene egentlig lette etter. Og om han så ut som en som solgte hasj.
Jeg skal flytte etter sommeren, da blir dette merkelige stedet ikke lenger dit jeg skal på slutten av dagen. Er ikke det deilig da? Jeg vet ikke lenger. Jeg håper bare noen andre kan ta over min rolle som spørsmålsstiller og beundrer av alle mysterier som befinner seg på Marienborg.
Jeg befant meg på ski et sted langt inne i Vestland fylke i april 2023. Og midt mellom to fjelltopper i dypsnøen kommer det en melding på finn.no. Vi skulle få leie det vi anså som drømmeleiligheten i Trondheim, en sjarmerende sekstikvadrats med grønn vegg og to ikke-fungerende peiser.
Fire måneder senere er denne leiligheten fylt med flytteesker og tre ferske samboere. Det var jo ingen overraskelse det som møtte oss i døra, en helt alminnelig studentbolig med noe slitent kjøkken og litt mugg i dusjen. Enige var vi om at det var en viss sjarm ved det hele.
Det var utpå høsten en gang, da en jente kom på døra for å kjøpe et par sko jeg solgte. «For et utrolig creepy sted å bo» uttalte hun. Jeg ble grepet av en slags fornærmelse. «Hun vet ikke hva hun prater om», sa jeg til romkameraten min i sofaen senere den kvelden.
Du skjønner kanskje ikke helt hvor jeg bor? Se for deg at du sykler til Studentersamfundet, og krysser Elgeseter gate - Her er det verdt å merke seg at for den fulle opplevelsen er du nødt til å sykle. Det er akkurat litt for langt å gå hjem til meg, en erfaring jeg har opparbeidet meg gjennom vintermånedene. Nå befinner du deg på Øya, og her peiler du deg mot Olav Kyrres gate, du sykler forbi hvitkledde sykepleiere i Birkenstocks som krysser gangfelt. Noen pasienter står med krykker og venter mens andre sitter i rullestol og røyker en sigarett.
Bare fortsett over brua der du sykler i sikk- sakk mellom travle pendlere som forlater og ankommer togstasjonen. Ser du en fabrikkbygning snart? Eller to? tre? Jeg er ikke helt sikker på antallet, men at du ser dem er uansett et godt tegn.
Velkommen til dette merkelige området som kalles for Marienborg. Jeg vet verken hvem Marie er eller om det har fantes noen borg her. «NSB» ønsker deg velkommen. Det står skrevet i teglstein på den største fabrikkbygningen. Du blir nostalgisk og tenker på hvordan ting var bedre før, da du tok de røde togene med Norske Statsbaner. Vy, hva slags navn er uansett det?
Beveger du deg videre i området møter du dette skuret. Jeg lurer på om det var dette hun hadde sett, hun som skulle kjøpe skoene. Er det dette hun mente med «creepy»? Men jeg undres veldig over dette skuret med obskure tegn etter menneskelig aktivitet. Hvem har sovet her? Kanskje noen har bodd her? Gråt noen her?
Står du helt øverst i Osloveien, foran baksiden av “NSB” fabrikken nå? Dette er mitt favorittsted å stå på Marienborg. Om vinteren på vei hjem fra tegnesal er det lys inne i fabrikkrommet og helt mørkt utenfor. Da lyser fabrikkvinduene og inviterer meg inn, til tross for at jeg er nektet adgang. Tenk at det kun er fabrikkarbeiderne som får oppholde seg i et så storslått rom som dette. Jeg håper de vet at de er heldige.
I det røde huset ved meg bor det polakker. De røyker ut av vinduene. De griller på terrassen og ser ofte på meg gjennom vinduet og jeg ser tilbake på dem. Hva slags liv lever de? Er de lykkelige? Tror de at jeg er lykkelig her jeg sykler med headsettet mitt?
Så løfter jeg blikket mot løvskogen som bugner over huset mitt. En gang hadde jeg besøk utenfra. De spurte meg om jeg hadde gått opp og sett i de forfalne skurene som ligger malplassert i skråningen der oppe. Nei, svarte jeg. Jeg går opp for første gang. Jeg tror få mennesker går her. Men jeg passer meg stadig for å ikke tråkke i hundebæsj. Det ligger ekskrementer langs hele den smale stien, som en slags merkelig planlagt gjødslingsjobb. Det er visst hundene til polakkene som har flyttet inn i skurene nå. Det lukter jeg.
En gang hadde min samboer kommet hjem fra skolen ganske sent. Da var det to jenter som sto utenfor inngangen og spurte om han solgte hasj. Har du sett samboeren min? Hvis du hadde sett han tror jeg ikke du ville spurt om han solgte hasj. Jeg lurer på hvem de to jentene egentlig lette etter. Og om han så ut som en som solgte hasj.
Jeg skal flytte etter sommeren, da blir dette merkelige stedet ikke lenger dit jeg skal på slutten av dagen. Er ikke det deilig da? Jeg vet ikke lenger. Jeg håper bare noen andre kan ta over min rolle som spørsmålsstiller og beundrer av alle mysterier som befinner seg på Marienborg.